Som noen sikkert har fått med seg har jeg og Bethine vært på Svalbard med metal bandet Claymords. Det har seg slik at i fjor sommer var jentene fra STEG med Claymords som «oppvarmingsband» på Hard Anger Open Air Metal Festival, og de var så fornøyd med jobben vi gjorde at når de skulle ha plateslipp på selveste Svalbard, ville de ha oss med som entertainment. Siden mange av oss var og er opptatt med eksamen ble det jeg og Bethine som ble med.
Vi skulle ha et show før konserten og være med på tre sanger under konserten. Vi startet først med å velge sanger og endte opp med Clubbed to death – The matrix og Mindfiels – The Prodigy. Så alt i ett ble det et ti minutters langt show. Showet ble til på onsdagstimene når instruktørene har trening. Det var kjempeartig og vi ble mer og mer spent på avreise.
Avreise: Svalbard here we come! Tidlig fredag morgen reiste vi opp på Flesland, sjekket inn og skulle sende stengene som spesialbagasje. Her møtte vi den sureste damen jeg har møtt noen gang, og gjett hvor hun sto? Jepp; bak skranken på bag-droppen. Frekk med en «ovenifra og ned»-holdning og treig som sirup! – God start på turen? Vi holdt motet oppe og fikk sendt stengene og resten av bagasjen på flyet. Nå var vi faktisk på vei. SVALBARD!
Da vi landet på Svalbard møtte vi gutta i Claymords og noen av deres venner samt fotografer som var med på turen. Vi ble hentet og kjørt til Lodgen hvor vi skulle bo – Svalbard Pub 78 grader Nord. Etter litt mat og inndeling av rom tok vi alle sammen oss en tur rundt i Longyearbyen. Sant skal sies at på flyet oppover fra Tromsø, var 71 grader nord – gjengen plassert på samme fly som oss, så vi gikk vell ut en tur for å se om vi møtte på Tv-kjendisene.
Vi endte opp på Spitsbergen Hotell og her ble vi kjent med bartenderen Jo Patrick, som viste seg å være tryllekunstner, og hans medarbeider Patrick. Seinere på kvelden fant jeg og Bethine ut at vi måtte promotere oss selv litt. Så vi gikk og printet ut plakater med bilde på og trasket rundt om i gaten. Her traff vi på en taxisjåfør som kjørte oss rundt til plasser det kunne være lurt å henge opp. Da vi nærmet oss studentboligene møtte vi faktisk på 71 grader nord folka og delte gladelig ut plakater – De skulle komme og se på! Nå høres sikkert Longyearbyen ufattelig stor ut, men med totalt 3 mil bilvei på hele øya, så setter det skalaen litt ned. Langt nok å gå i kulden.
Problemet med Svalbard på denne tiden av året er at det er lyst – KONSTANT. Og enda mere plagsomt var det kjempefine været på natten og ikke fult så bra på dagen, når ting var åpent. Døgnvill og tidsløs på Svalbard.
Lørdagen kom og vi gjorde klar til show. Vi begynte å sette opp stengene og fant fort ut at taket bare tålte en stang. Så litt omprioriteringer på dansen måtte til, men heldigvis gikk det fint. Etter øving og spising var det på tide å gjøre seg klar. Jeg, som alltid blir kjempenervøs, ble selvfølgelig nervøs denne gangen også! Det er ikke så lett å ta på seg sminke når hendene skjelver som bare det!
Klokken nærmet seg 22.00 og showet skulle til å starte. Stemningen på Svalbard Pub var fantastisk og pulsen steg. Jeg stilte meg opp i startposisjon og der gikk musikken på. Første triks var tatt og folk gispet etter luft. Noe så kult hadde de ikke sett før! Showet var awesome, bandet var fett og stemningen legendarisk oppe i Nord, hos Julenissens nabo.
Sang etter sang ble spilt med tøffe gitar riff og trommeslag. Bethine danset til Sune sin gitarsolo og jeg danset til Kill og introen på Lovesong. Publikum elsket det, bandet elsket det og festen var i gang. Etter showet fikk vi masse skryt og vi var de nye «kjendisene» på Svalbard. Tilogmed dagen etterpå fikk jeg høre et aller så lite; «Hei polerina». Kjempeartig!
Søndagen, dagen før avreise skulle vise seg å bli litt mer rolig enn vi hadde foreventet. Vi skulle egentlig få sjekke ut hva Svalbard var god for på snøscootere, men siden været var dårlig ble det heller en tur til fots for å ta litt bilder. Vi gikk rundt i Longyearbyen, opp til et gammelt kullkraftverk hvor de hadde tidligere transportert alt kullet som ble gravd ut. Svalbard er veldig stor på kull og det er et kullkraftverk som gir varme til alle husene i Longyearbyen. Industrien har endret seg så det gamle står ubrukt igjen. Ganske tøft faktisk, så en liten «fotoshoot» ble gjennomført og Bethine klatret rundt som en apekatt oppi det gamle treverket. Kjempeskummelt syntes jeg, som den pingla jeg er.
Vi var også innom det som nå er omgjort til et hotell, som tidligere var brakkene der gruvearbeiderne bodde. Nå var det gjort om til en idyllisk vinterhage med utstoppede isbjørner og flotte blomster, samt mange gjesterom. De hadde mange kule bilder og gamle gruve-ting hengende rundtom. Kjempestilig!
Kvelden kom omsider og vi gikk for å spise. Jeg og Bethine gikk opp på restauranten «Kroa» og spiste oss en bedre middag; i joggeklær. Det var litt spesielt. Men hey, det er Svalbard! Det var mange som så på oss fordi vi hadde selvsagt Polefitness jakkene på oss, og siden showet hadde gått så fint var det litt sånn «åh er det de som danset i går» -type. Litt morsomt å bli igjenkjent. Natten nærmet seg så vi pakket bagen, Bethine tok seg en lur og jeg ble med resten av gjengen på Karlsberger Pub. Det er den puben i Europa med størst utvalg av det meste og det var kjempe fascinerende å se så mange flasker på en gang. Jeg tror veggen var tyve meter lang. Så det er litt kult å ha vært der også.
Nå var det tid for avreise og hjem til Bergen by. Flyet skulle gå kl 04:40 om morgenen, og dette trodde jeg på forhånd kom til å bli en utfordring, for det er jo så tungt å stå opp midt på natten. Men ikke på Svalbard, der er det jo lyst hele døgnet. Så da var det bare å ikke gå å legge seg. Problem løst. Ergo – Enda mere døgnvill og tidløs på Svalbard.
Turen hjem gikk kjempefint, og personalet på Svalbard flyplass var et stort hakk bedre enn i Bergen. Kl. 10.30 landet vi på Flesland etter en fantastisk tur med mange gode minner og nye venner. Vi har lyst å takke alle i Claymords for en kjempefin opplevelse og resten av gjengen samtidig. Dere er supre!
Vi har forresten filmet en del her oppe, så jeg og Bethine skal lage en liten dokumentar om det vi har opplevd. «Traileren» ser du her!
Bilder av turen kan du se i bildegalleriene våre.
Klem fra Dorthe Iselin og Bethine.





















